Når SV-statsråd Øystein Djupedal fronter de nye nasjonale
prøvene på 5. og 8. trinn, er han nøye med å fastslå at disse prøvene har et
helt annet formål og har en helt annen karakter en de foregående nasjonale
prøvene som Bondevik-regjeringen forsøkte å innføre. Det er ikke riktig. De
såkalt nye nasjonale prøvene er en videreføring av de tidligere nasjonale
prøvene.

Da elever, lærere og foreldre protesterte mot de nasjonale
prøvene våren 2005, var ikke SV sene med å levere et eget forslag i Stortinget
som skulle stanse prøvene, midt i avviklingen av dem. I det private forslaget
argumenteres det med at offentliggjøringen legger til rette for en utidig
rangering og kontroll, at avviklingen er svært ressurs- og tidkrevende og at de
kostet mye mer penger enn først antatt. Alle disse synspunktene er gode og
riktige, men etter at SV kom i regjeringsposisjon har kritikken forstummet, og
SV framstår nå som ivrige pådrivere for et gedigent nasjonalt rapporterings- og
kontrollbyråkrati.

Det er ikke uten grunn at de nasjonale prøvene har vært, og
er, omstridt. Det skyldes først og fremst at prøvene mangler en skolefaglig
begrunnelse. Årsaken til dette er jo at de nasjonale prøvene ikke er et
skolefaglig tiltak, men heller et byråkratisk rapporterings- og
kontrollinstrument for skolebyråkratiet på alle plan.

Gjennom tiår er det i USA og andre land utført svært mange
forskningsprosjekter for å belyse fenomenet nasjonale prøver. Det finnes svært
lite forskning om disse prøvene som viser at elevene blir mer kunnskapsrike enn
før. Den forskningen som viser slike resultater er svært omdiskutert og har ofte
et klart ideologisk preg. Den rent faglige støtten for nasjonale prøver er så
liten at daværende Utdannings- og forskningsdepartementet måtte ty til en rapport
betalt av en amerikansk høyreorientert tankesmie, ført i pennen av en
amerikansk samfunnsøkonom.

(Det var i dokumentet ”Skolen vet best” (Utdannings- og
forskningsdepartementet, 2002) at man finner en argumentasjon av vitenskapelig
karakter. Alle andre politiske dokumenter som omtaler nasjonale prøver viser
bare til at systemet er innført i andre land. ”Skolen vet best”-rapporten
siterte kun den nevnte amerikanske forskeren ved Hoover-stiftelsen, Eric
Hanushek. Av innlysende grunner har sosialøkonomene i departementet lagt sin
elsk på sosialøkonomen Hanushek, og siterer hele åtte vitenskapelige arbeider
av ham i rapporten, mer enn noen annen forsker.)

Det er totalt feilslått å innføre en utenlandsk ordning som
det finnes mye kunnskap og forskning om, uten å ta erfaringene fra de nasjonale
testsystemene i andre land alvorlig. Derfor er det interessant å se på noen av
disse erfaringene, der de negative utgjør et overveldende flertall.

Å se på nasjonale prøver utelukkende som et læringsverktøy
ville jo vært riktig og bra om prøvene hadde vært et læringsstøttende verktøy.
Men de kommende nasjonale prøvene er ikke
av en slik karakter. Tvert imot må de kommende nasjonale prøvene ses i
sammenheng med en enda sterkere målstyring, rapportering og evaluering i utdanningssystemet,
den reformbølgen som de siste tjue årene er blitt kalt New Public Management.

Nasjonale prøver er bare ett element i en stadig sterkere
rapporterings- og kontrollkultur i skoleverket. Dette gir forskjellige utslag i
forskjellige kommuner, alt etter hvor reformkåte og endringsvillige byråkratiet
og skolepolitikerne er. Oslo Kommune er kanskje den kommunen som har kommet
lengst i dette. Andre kommuner innfører en intern gapestokk på kommunens
intranettsider, der rektorer blir målt mot hverandre etter hvordan de holder
budsjettet og gjør det på nasjonale prøver – alt uttrykt i røde og grønne
ballonger med smilefjes.

Vi mener utfordringene i den norske skolen er felles for
hele landet. Det er for få lærere og for få lærere med lang faglig utdanning,
spesielt i distriktene. Og skolens rammevilkår er uforutsigbare, og nasjonale
mål og retningslinjer endres stadig. Fordi skolens utfordringer er nasjonale,
bør det være et nasjonalt politisk ansvar å løse disse utfordringene. Men
heller enn å gjøre det, skyver Djupedal og regjeringen ansvaret nedover i
systemet. Hver skole og hver lærer skal selv oppdage utfordringene i skolen, og
ikke minst – de får ansvar for å løse dem. Norges nye skole, der nasjonale
prøver er den viktigste motoren, er i realiteten en gedigen
ansvarsfraskrivelse. Det er en ansvarsfraskrivelse norske elever og lærere ikke
bør akseptere.

Nettopp fordi de nasjonale prøvene er den viktigste motoren
for å endre skolen, er det ytterst viktig at prøvene stoppes. I 2004 og 2005
skjedde det gjennom boikott, aksjoner og et bredt engasjement fra elever,
lærere og foreldre. Det samme bør også skje nå, for prøvenes karakter er ikke
grunnleggende endret. Derfor vil vi oppfordre elever og foreldre til å boikotte
prøvene, og sørge for at de en gang for alle havner der de hører hjemme – i en
skrivebordsskuff i regjeringskvartalet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende