Hvor mange sykehjem, Stoltenberg?
I dag har Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet lagt fram en plan for forbedring av eldreomsorgen. Stoltenberg markedsfører (med velvillig hjelp fra pressen) pakken som 12000 nye sykehjemsplasser. Etter all sannsynlighet vil Stoltenbergs eldrepakke bety svært lite for å få bukt med krisen i eldreomsorgen. Det er to grunner til det.
For det første har norske kommuner de siste årene stort sett bygget omsorgsboliger, ikke sykehjemsplasser. Omsorgsboliger gir ikke det samme tilbudet som sykehjem, og er økonomisk svært fordelaktige å drive for kommunene. Det kommer av at bemanningen er langt lavere, og at en del utgifter som for sykehjemspasientenes del belastes kommunen (for eksempel medisiner) belastes staten i stedet, gjennom resepter. Det kommer av at beboere i omsorgsboliger ikke er institusjonspasienter, men formelt bare bor i kommunale boliger – med utvidet helse- og hjelpetilbud. SSB har publisert utfyllende statistikk over antall alders- og sykehjemsplasser fra 1983 til i dag. Den viser at antallet sykehjemsplasser går litt opp, men at det totale antallet institusjonsplasser har gått ned. Samtidig har «bosteder til pleie- og omsorgsformål» hatt en sterk økning, men disse blir helt korrekt ikke klassifisert som institusjonsplasser med alle de krav det stiller til bemanning og legetilsyn.
For mange fungerer selvsagt omsorgsboligene godt. Men det er svært, svært mange eldre som i virkeligheten trenger tilsyn og hjelp hele døgnet, og som derfor burde vært på sykehjem.
(Noen år tilbake strammet fylkeslegene inn praksisen, slik at det ble slutt på ventelistene. Fylkeslegene mente at det å plassere folk på venteliste var å si at de trengte sykehjemsplass men ikke fikk det – og at kommunene brøt loven ved å føre ventelister, fordi alle som trenger sykehjemsplass, skal ha det. Mange kommuner svarte på dette med å ikke tildele sykehjemsplass før det var en sykehjemsplass ledig. Det er dette som har ført til den fiffige situasjonen der det formelt sett ikke finnes noen køer i eldreomsorgen.)
Det trengs altså i virkeligheten en kraftig satsing utelukkende på sykehjemsplasser. Aps plan sier at det skal innføres investeringstilskudd til investeringer i sykehjem og omsorgsboliger. Som jeg nevnte er omsorgsboligene svært billige å drive for kommunene, og det er derfor svært sannsynlig at størsteparten av de 12000 nye plassene blir omsorgsboliger, ikke sykehjemsplasser. Jeg mener derfor staten gjennom disse tilskuddene må tvinge kommunene til å bygge flere sykehjemsplasser, ikke bare omsorgsboliger.
Den andre grunnen til at Aps eldresatsing vil feile, er at den ikke kommer med noen konkrete lovnader om økte overføringer til driften av de nye plassene. Den såkalte eldrereformen på slutten av 1990-tallet medførte økt bygningsmessig standard i eldreomsorgen. Men resultatet har i svært mange kommuner vært lengre køer og økt press på de ansatte. Allerede i dag er driftsbudsjettene alt for lave. Om man skal bekvinne- og –manne 12000 nye plasser innenfor dagens driftsbudsjett, vil eldreomsorgen gå totalt over styr. At Arbeiderpartiet mener investeringsbudsjettene er viktigere enn driftsbudsjettet, er egentlig ganske merkelig. De fleste kommuner har råd og mulighet til å låne penger til slike investeringer (selv om det blir rimeligere med Aps forslag), men kommunene investerer ikke, fordi det ikke er penger til å drive sykehjemmene når de først er bygd.
Jeg mener eldreplanen er alt for vag og mangler lovnader om økte overføringer, og lar kommunepolitikerne som bygger omsorgsboliger framfor sykehjem slippe billig unna. Om Arbeiderpartiets løfter skal ha noen som helst troverdighet, må Jens Stoltenberg sette klare mål for både hvor mange sykehjem og omsorgsboliger som skal bygges, og gi kommunepolitikerne klare lovnader om økte overføringer, slik at kommunene tør å bygge ut eldreomsorgen videre.